Når du er utendørs, gir trekkingstaver ikke bare bekvemmelighet, men også sikkerhet. I prosessen med å bruke turstaver er det også mange tips
1. Oppoverbakke
Veldig bratt oppoverbakke: Du kan sette sammen to pinner på et høyt sted, dytte ned med begge hender sammen, bruke styrken til overekstremitetene til å drive kroppen opp, og kjenne at trykket på beina reduseres kraftig. Når man går opp bratte bakker, kan den i stor grad avlaste trykket på bena, og overføre en del av arbeidet som gjøres av underekstremitetene til overekstremitetene.
Slak oppoverbakke: Som vanlig gående vaklet de to stokkene fremover.
2. Nedoverbakke
Lette nedstigninger: Bøy litt, legg vekten på turstavene og flytt stavene forskjøvet. Spesielt når veiforholdene ikke er gode, når man går ned på noen slake grusveier, bruker to pinner, er tyngdepunktet på pinnene, det er en følelse av å gå i bakken, og hastigheten kan økes veldig raskt.
Veldig bratt nedoverbakke: På dette tidspunktetturstangkan kun brukes som et støttepunkt, som ikke kan avlaste trykket på knær og ben, og det kan heller ikke bidra til å øke hastigheten. Men ikke kjør fart på dette tidspunktet, ellers er det farlig å skade kneet
3. Flat vei
Flate veier med dårlige veiforhold: Å legge vekten på pinnen kan bremse situasjonen der en fot er dyp og en fot er grunt. En flat grusvei kan for eksempel gås jevnere.
Flat vei med gode veiforhold: Hvis det er last, kan du bøye litt og losse den på turstaven gjennom hendene for å redusere støtet på knærne. Hvis du ikke har last og føler at turstaver er ubrukelige, kan du la hendene være fri, noe som er lettere.
